Bruke sansene våre til å koble til hverandre

Tilbake i 1996 var jeg så heldig å besøke Kathmandu, Nepal da det fortsatt var et veldig rolig og fredelig sted. Dette var før mordet på kongen i 2001 og det massive jordskjelvet i 2015.

Menneskene der var milde, snille og kreative, og jeg fikk raskt noen veldig sterke vennskap under den korte pausen på reisen min. Umiddelbart la jeg merke til at disse menneskene ofte kommuniserte uten ord, det var et sterkt sammensatt fellesskap rundt eks-hippie-området i Freak Street, og deres bruk av telepati ble ganske klart sett på som 'normen'.

Min personlige opplevelse av dette i utgangspunktet var at jeg tenkte på noe, noen ganger en tanke som var ganske utenfor veggen, bare for at noen skulle begynne å snakke med meg om akkurat det! Jeg ble selvfølgelig overrasket til å begynne med over det jeg så på som en 'synkronitet', men den nonsjalante responsen jeg fikk tilbake begynte å endre oppfatningen min. Jeg begynte sakte å erkjenne, tydelig at vi er født med evnen til å være telepatiske og at dette rett og slett var en 'følelse' som disse menneskene i Kathmandu aldri hadde blitt lært opp til å blokkere eller mistillit til.

Hvis du tenker på det, vet vi allerede dette, alle av oss har på et tidspunkt vært vitne til det fantastiske båndet mellom mor og barn. Noen mødre stoler på det og hjelper deres avkom til å begynne livet utenfor livmoren med så lite forstyrrelser som mulig ved å gjøre det. Dyr på den annen side svikter sjelden i deres evne til å knytte bånd til ungene sine og opprettholde en overjordisk forståelse av spedbarnets behov og komfort.

Vi er oppdratt i den moderne vestlige verden til å avvise alt som er usett og ukontrollerbart av vitenskapen, og derfor lar færre og færre av oss disse vakre eteriske båndene bestå. Det er så mye lettere å følge mengden og orientere ens liv langs 'den minste motstands vei'. Ingen av oss ønsker å bli utpekt av en misfornøyd gruppe, og peker fingrene mot det fremmede, og derfor kveler vi følelsene våre og lærer å kutte av den naturlige evnen vi har til å dypt ~koble~ til hverandre.

• Hvordan åpne din sjette sans?

Tvert imot, jeg var heldigere enn de fleste. Min mor er en av et par identiske tvillinger, begge født fra samme egg, og kommer inn i verden fra samme livmor. Ofte refererte moren min til smerter, eller tanker som hun ville hevde å være fra tvillingsøsteren. Til å begynne med ble jeg fascinert av dette, men siden hennes ord så regelmessig ble bekreftet av min tante og min mors instinkter var så imponerende nøyaktige, begynte jeg å se på dette som deres 'norm'. De hadde aldri opplevd noe annerledes i livet og hadde alltid kommunisert med sitt eget språk, sammen med et annet nivå av tanke- og sanseoverføring som var uuttalt.

Det førte meg til den slags barndom der jeg bygde opp et veldig sterkt forhold til katten min som jeg følte var nesten like effektivt telepatisk som båndet mellom min mor og min tante. Det virket som om min store ingefærkatt av Væren kjente alle følelsene og tankene mine. Vi to var uatskillelige, og jeg vil aldri glemme dagen da han kalte meg (mentalt) bort til vinduet for at jeg skulle se et pinnsvin for første gang.

Sannheten er at jeg ikke har mistet dette båndet med dyr, mest fordi dyr bruker sine telepatiske og instinktive sanser med hverandre hele tiden. Vi kjenner alle en historie om et dyr som liker oss mer når vi er triste eller uvel, mange av oss kan være heldige nok til å leve med et dyr som kjenner våre behov så sterkt. Jeg husker at mammas fiskekatt ville vike unna alle andre enn seg selv eller faren min. Helt til jeg en dag la meg ned på gulvet ved siden av bålet med svært bekymret energi. Jeg hadde en cyste på eggstokken og har ennå ikke fått den skannet, jeg var usikker på om den var godartet. Den nydelige lille Fiskekatten kom og satte seg på meg for første gang, akkurat på stedet der cysten min var. Det var begynnelsen på at vi ble uatskillelige hver gang jeg var på besøk. Selv når jeg ringte, la han øret sitt ved siden av morens og spinnede ved lyden av stemmen min. Det er utrolig hvor nøyaktige sansene til dyrene våre er, eller er det? Kanskje vi er like dyktige, og vi har bare glemt det?

Det er ikke overraskende hvor blokkert og vanskelig det er å koble seg til andre mennesker når du tenker på det. Alle av oss med våre travle liv og sinnet vårt fylt med konstante tanker, vår nedetid tapt i sosiale medier, nyheter og nettverk. Så sjelden tillater oss selv tid til å slappe av, eller meditere eller være i naturen og gi muligheten for annen type informasjon og opplevelse å komme gjennom.

Moderne belysning, 9-5-dagers mobiltelefoner og overvekt på vitenskap og nyheter har gjort de fleste av oss ganske ute av stand til å slappe av lenge nok til å tune inn i det større bildet. Faktisk vil mange avvise selve forestillingen om at dette i det hele tatt er en mulighet. Ironisk nok, selv om vi ikke er klar over, reagerer vi alle fortsatt på og leverer energien rundt oss til enhver tid. Det er et faktum at mange av de mest bemerkelsesverdige oppfinnelsene ble skapt samtidig av mer enn én person/lag på samme tid. Er dette telepati, eller er det at visse endringer rett og slett er skjebnesvangre? Hvis en tanke kommer fra ingensteds til et mer mottakelig sinn, kommer den fra et annet menneske eller et annet rike?

• Telepati – en mental forbindelse

For de av dere som er veldig kreative, vil du bli kjent med følelsen av å 'kanalisere' noe av det beste arbeidet ditt. Igjen, hvor kommer dette fra? Er det rett og slett en idé som er klar til å bli grepet av den nærmeste, kreative personen som er åpen og klar til å bruke den?

Hvor mye sterkere ville livene våre vært hvis vi brukte disse måtene å koble til i hverdagen. Mange av dere vil ha en opplevelse med en du er glad i, hvor dere begge sender tekst samtidig eller tenker på hva den andre tenker. Tenk deg å finpusse denne evnen til å ikke engang trenge å sende tekstmeldinger, eller å kunne møtes i drømmeverdenene dine og dele et eventyr? Hvor mye nærmere ville dine viktigste relasjoner vært hvis du stolte på at du kunne føle hjertene deres og tankene deres og var knyttet til hverandre til enhver tid?

Du har kanskje kjent en hund eller katt som venter i døråpningen på eieren sin selv når de kommer hjem på et annet tidspunkt. Hvorfor kan vi ikke se når kjæledyret vårt er på vei hjem også? Eller kanskje vi er det? Kanskje med god praksis kan dette bli en 'norm' for oss alle.