Hvordan Miracle On 34th Street slo julegull TO GANGER (VIDEO)

I dette FandomWire Videoessay, vi sammenligner og kontrasterer 1947 Mirakel på 34th Street med 1992 Mirakel på 34th Street , og hvordan begge versjonene slo julegull to ganger.

Sjekk ut videoen nedenfor:

Abonnere & trykk på varselklokken slik at du aldri går glipp av en video!

Hva gjorde begge Miracle On 34th Street Films spesielle?

Julenissen er en stift i høytiden. Gamle Saint Nick. Chris Cringle. The Jolly Big Guy. Han går under mange navn, men tjener ett spesifikt og viktig formål. Å spre glede og lykke til verdens barn ved å levere leker og gaver på julemorgen. Det er en tilsynelatende umulig oppgave, men barn tror på det helhjertet. Gjennom de uskyldige øynene til et barn er verden et fantastisk sted som er i stand til magiske bragder. Som flygende sleder. Reinsdyr med glødende røde neser. Og én mann besøker alle husstander i verden på en enkelt natt.

Det er noe så rent med et barn som raser inn i stua en kald julemorgen for å finne ut at nissen hadde vært der! Gavene lå under treet! Kakene var spist og melken var drukket! Det er den troen på ting som går utover vår virkelighet og forståelse som har inspirert så mange julefilmer opp gjennom årene. Julenissen, og mer spesifikt TROEN på julenissen, er et vanlig, tilbakevendende tema. Juleklassikeren fra 1947 Mirakel på 34th Street og dens nyinnspilling fra 1994, stiller spørsmål ved den urokkelige troen ved å sette begrepet julenisse for retten og i hendene på en rettssaldommer. En rettssal er et sted som er avhengig av bevis. Håndfaste bevis og vitnesbyrd. Så, hvordan kan noe som krever tro bevises i en domstol ... er det mulig å bevise eksistensen av julenissen? La oss se tilbake på hvordan de klarte å slå gull TO GANGER og lage et juleromsdrama som var fengslende, inderlig og ekte.

En flott nyinnspilling holder hjertet av historien det samme mens den introduserer nye ideer og konsepter for å skape noe originalt. Mirakel på 34th Street gjorde akkurat det. Begge historiene finner sted i ukene frem til jul og følger en godhjertet varehusnisse kalt Kris Kringle, som hevder å være den virkelige julenissen. En påstand som hever mer enn noen få øyenbryn fra skeptikere og ikke-troende. Etter en mindre voldelig konfrontasjon,

Kris befinner seg på feil ende av loven. Og når han fortsetter påstandene om at han er julenissen, blir domstolene hentet inn for å avgjøre Kris' mentale helse. I hovedsak må han bevise at han er den ekte julenissen, ellers blir han innlagt på et psykiatrisk sykehus. Mye av historien utspiller seg likt i begge filmene, men det er ulike subtile forskjeller gjennom, og en stor og viktig forskjell er i de klimatiske avslutningsargumentene til rettskampen som endrer filmens generelle betydning.

Den originale filmen ble en umiddelbar hit. Den ble nominert til flere Oscar-priser, inkludert beste film, og tok hjem tre gylne statuer. En for beste mannlige birolle, som gikk til Edmund Gwenn, og to for å skrive. Gwenn spiller den sentrale rollen som Kris Kringle. The Department Store Santa, ansatt av Macy's for å spille karakteren i deres årlige Macy's Thanksgiving Day Parade og i flaggskipbutikken deres i New York City. I nyinnspillingen er Macy’s byttet ut med det fiktive varehuset «Coles». Det er en liten forskjell som oppsto fordi Macy's nektet å være involvert i den nye versjonen av den klassiske historien.

En annen liten forskjell kommer i det øyeblikket Kris Kringle bringer glede til en ung jente som ikke snakker engelsk, ved å snakke med henne på nederlandsk. Ungjenta og moren er overveldet av glede over at jenta får muligheten til å snakke med nissen og fortelle ham hva hun ønsker seg til jul. Hun er inkludert til tross for språkforskjellene. Det er et flott øyeblikk som viser hvor spektakulær Kris Kringle er på jobben sin. Men det tjener også et annet formål. Den virkelige julenissen reiser verden rundt, og det kan antas at han ville snakke mange språk. Det er et faktum som er med på å styrke Kris' påstander om at han faktisk er den virkelige julenissen, mens han ikke nødvendigvis beviser det. Det er viktig for historien at det ikke gis direkte svar. Fordi det er en historie om tro. Bevis kreves ikke med trosskikk.

I nyinnspillingen blir jenta byttet ut med en jente med nedsatt hørsel, som kun kan kommunisere gjennom tegnspråk. Kris, nå spilt av Richard Attenborough, som oftest huskes som er i stand til å bruke tegnspråk for å kommunisere med den unge jenta. Det er en annen liten og subtil forskjell som viser godheten til det mystiske varehuset, og muligens ekte, julenissen.

Imidlertid er det i de avsluttende øyeblikkene av historiens rettssalskamp at de to filmene skiller seg fra hverandre. Begge er unike og forskjellige, men forskjellene deres tar hensyn til forskjellige temaer og motiver.

Å, og... SPOILERADVARSEL hvis du ikke har sett disse filmene, men jeg mener, den første er bokstavelig talt SYTTIFIRE år gammel. Du har hatt god tid til å se den nå. Uansett, gå videre.

I den originale filmen spiller John Payne Fred Gailey. Vennen og advokaten som representerer Kris Kringle i rettsforhandlingene. Fred er en viktig karakter. Som voksen har han ikke mistet sin barnlige undring og holder fast ved troen på at Kris virkelig kan være julenissen. Eller i det minste at det ikke er noe å si at han ikke er. Å bevise at Kris IKKE ER julenissen ser ut til å være like usannsynlig som å bevise at han ER. Statsadvokaten hviler tidlig i saken etter å ha fått Kris Kringle til å forkynne for retten at han er julenissen. Aktor og Fred er i polare ender av deres tro. Og på en måte er det nettopp den troen som er på prøve her. Aktor antyder ikke bare at Kris Kringle ikke er julenisse, men at han IKKE KAN være julenisse. Fordi julenissen ikke eksisterer. Fordi det er umulig. Fordi... magi er ikke ekte.

Det er gjennom bruk av U.S. Postal Service at Fred gjør sin sak. Du skjønner, New York Citys postarbeidere tar beslutningen om å levere alle brev adressert til julenissen direkte til Kris Kringle selv. I hovedsak hevder at US Postal Service aksepterer, og tror, ​​at Kris faktisk er julenissen. Fred fremfører argumentet for domstolene at siden postvesenet er en gren av USAs føderale regjering, representerer deres aksept av Kris som julenissen at regjeringen som helhet aksepterer og anerkjenner Kris som julenissen. Det er et sterkt juridisk argument som fungerer. Domstolene er enige og Kris... ehm, jeg mener julenissen, er fri til å gå.

Men hva om postarbeiderne ikke hadde tatt den avgjørelsen? Uten siste liten levering av poser på poser med brev til julenissen, ville Fred sannsynligvis ha tapt saken og Kris ville ha blitt forpliktet. Denne avslutningen velger å vise frem Fred ved å bruke sine ferdigheter som advokat for å finne et smutthull i systemet. Det er mer en heldig pause enn en klar seier.

I nyinnspillingen tar de konklusjonen i en annen retning. En regi som bedre eksemplifiserer filmens mening og drivkraft. 1994-versjonen finner Kris Kringle i samme knipe. På prøve og står overfor forpliktelse til et psykisk helsesenter på grunn av hans påstander om å være julenissen. Her spilles Fred av Dylan McDermott, og han argumenterer på Kris’ vegne som er ganske annerledes enn originalen. Den unge Susan, spilt av alles favorittbarneskuespillerinne Mara Wilson fra 90-tallet, gir dommeren et julekort med en én-dollarseddel inni. Hun prøver ikke å bestikke dommeren, men prøver i stedet å påpeke en veldig viktig setning skrevet på valutaen. Innringet i rødt er ordene 'In God We Trust'. En demonstrasjon av regjeringens aksept og erklæring om tro på en høyere makt som ikke kan bevises eller motbevises. Noe som er avhengig av... Tro.

Dommeren erkjenner deretter overfor retten at dollarseddelen er utstedt av USAs statskasse og støttet av den amerikanske regjeringen. Ved å plassere ordene 'På Gud stoler vi på.' Den føderale regjeringen har åpent erklært sin aksept av Gud gjennom tro og ingenting mer. Filmen prøver ikke å argumentere for eller mot noen spesifikk religion. I stedet påpeker det at tillit og tro på noe som går utover vår forståelse allerede har blitt akseptert av den amerikanske regjeringen gjennom den nasjonale valutaen. Og som et resultat kan staten New York følge deres eksempel og avgjøre en avgjørelse som også er basert på tro, ved å fastslå at julenissen er ekte og at Kris Kringle er ham.

Der Kris Kringle i den originale historien blir ryddet gjennom et juridisk smutthull og en undersøkelse av føderal lov, ser nyinnspillingen ham ryddet gjennom tro. Den slutten bringer historien full sirkel og forsterker verdiene og budskapene til filmen. Begge filmene dissekerer viktigheten av å tro på noe og friheten som følger med å gi slipp på skepsis og pessimistiske idealer. Men originalen fokuserer mer på individuelle tro og hvordan man navigerer disse troene gjennom resten av verden. Mens nyinnspillingen ser på tro gjennom en bredere linse og undersøker tro som en forpliktelse av folket, snarere enn individet.

Det er et sjeldent eksempel på en original og en nyinnspilling som både klarer å lage relevante og inderlige historier, og DET ... er et julemirakel.

Vurderer du Mirakel på 34th Street en juleklassiker? Hvilken avslutning foretrekker du? Gi oss beskjed i kommentarene. Og husk å like, abonnere og trykke på varselbjellen for mer flott innhold. God jul til alle, og god natt til alle.

Følg oss for mer underholdningsdekning Facebook , Twitter , Instagram , og YouTube .

Merk: Hvis du kjøper et uavhengig produkt på nettstedet vårt, kan vi tjene en liten provisjon fra forhandleren. Takk for støtten.